Kari Grasmo på Elnes

 

Skrevet av Bjørg Johansen (nabo) i januar 2012

 

Elnes-kroken er som de gamle grendene før i tiden. De fleste som bor her har ikke bodd andre steder i hele sitt liv.

 

Da er det en stor opplevelse når nye beboere kommer. Vi så frem til hun som skulle flytte inn hos Kirkeby. Hun var kunstner og het Kari Grasmo. Hvem kunne vite hva slikt kunne før med seg! Så kom hun da – Kari. Vandret stille rundt i omegnen, helt vanlig jente, bortsett fra de små yndige japanske skrittene som ble et kjennetegn på henne. Hun stakk seg ikke frem på noen annen måte.

 

Etter hvert ble vi som bor her klar over at Kari ville ikke føre med seg uro til vårt paradis. Kari malte dagen lang fra livet omkring seg. En mer strukturert kunstner tror jeg vi må lete lenge etter. Kari jobbet fra 8 til 17 minst og uansett vær og føreforhold. Det var ikke uvanlig å møte henne på sykkel grytidlig en sommerdag på vei til Harestua for å bade. Måtte jo være hjemme til 8 - ! Hun utnyttet fine sommerdager ved å finne usjenerte steder ved f.eks. Ela (elva ved Elnes) til å male og bli brun over nesten hele kroppen. Endelig ble det litt spenning for barn og menn som kom overraskende over henne. Dette var før det ble vanlig å sole seg toppløs.

 

Etter utallige timer med rengjøring av gammel hønsemøkk og kumøkk, riving og igjenmuring av møkkrenna midt i fjøset, fikk hun et stort atelier. Men vinterstid fikk hun mange kalde stunder der fordi pengene hennes strakk ikke nok til å isolere forskriftsmessig mot kulda. Men ingenting stoppet henne.

 

Jeg ble selv kjent med Kari etter hvert, vi fikk et nært og godt forhold til hverandre. Hun har et enormt register over så mye som berører liv og arbeid og øser av sin viten. Jeg er heldig som har fått henne som venn. Husker jeg ble så imponert over hennes mange pushups, forsto først hvor viktig dette var for hennes arbeid da jeg stod modell for henne. Målbevisst i all sin ferdighet og ærligheten hennes er beundringsverdig. Alltid i arbeid! Når hennes far var på besøk hjalp han henne å snekre rammer, kasser til utstillinger og til og med nytt utedo på gården til Kirkeby. Faren var en handymann.

 

Hva kunsten angår har jeg liten kompetanse til å uttale meg. Men fra mitt ståsted var alt fabelaktig og imponerende. Men noen kritikere mente hun malte for fotografisk og jeg husker hun tok det til seg og avsluttet bilder før hun følte de var ferdige. Ett av bildene til Kari er en «madonna» med rødt silkebånd over håret. Husker jeg gikk bort for å ta det av – fascinerende, for meg er å male fotografisk den største kunstform. Hun har jo mange portretter både i olje og kull/blyant på sin merittliste og disse er jo fabelaktige.

 

«Brødbildene» som hun uttrykte det, holdt hjulene i gang sånn noenlunde. Men hun var nok mye sulten også til å begynne med. Husker hun syntes det var fortvilet å nesten ikke kunne brødfø seg selv med så lang utdannelse. Når hun ikke hadde mat hjemme, nyttet det ikke å be henne inn på lunsj når hun gikk/syklet forbi fra sine portrettoppdrag eller hadde vært ute og inspirert seg full på den vakre naturen ved Elnes – med kamera og skisseblokk. Kari ville klare seg selv!

 

Hennes iherdige innsats gav da også resultater. Hun ble kjent langt utover vår bygd. Fikk oppdrag det er grunn til å være stolt av. Med berømmelse og oppdrag fikk hun endelig mulighet til å kjøpe seg sin egen leilighet i Oslo. Så stolt hun var! Vi mistet henne som nabo, men heldigvis ikke som venn.

 

Alt Kari har opplevd av godt og vond har gjort henne til den reflekterte kunstneren hun er i dag: Stor! Men størst for meg er mennesket Kari Grasmo. Hun var og er en sann venn. En opplevelse å gå på – bla. kunstutstillinger med og hun beriket oss som hadde vært sammen med henne. Kari og jeg hadde mange fine samtaler i sene nattetimer med et glass vin til. Hun er den fødte psykolog, noe hennes arbeid nyter godt av. Kari kunne kunsten å slå ut håret også av og til. Festene hennes er noe vi husker. Hun gjør alt helt. Det være seg mat, vin og pynt til lokalene. Japanske kimonoer og andre gjenstander ble de vakreste dekorasjoner.

 

Japan, hennes barndomsland har satt sine spor – både de gode og mer vanskelige minnene. Men hun er flink til å legge bak seg det vonde ved å bearbeide dem, for – Trollet sprekker når det kommer opp i lyset!!

 

Vi var heldige som fikk Kari som nabo og venn de årene hun bodde her i Hakadal. Hun satte farge på tilværelsen. Alle barna som kom til Kari for å tegne, alle voksne som fikk hennes kunst og kultur i gave. Alle sporene hun har satt etter seg er verdifulle.

 

Bjørg Johansen